Regjeringen har gitt tillatelse til at totalt 27 dyr skal felles i området Värmland, Dalarne, Gävleborg, Östre og Västre Götaland. Det er i sistnevnte område mange Fredrikstad-borgere ferdes når de tar systembolag-turen til Ed fremfor Strömstad.

Jeg leser at rundt 12.000 jegere har registrert seg for å delta i jakten på vargen som svenskene gjerne har som betegnelse på ulven.

Hensikten er å begrense ulvestammen til maksimalt 210 individer som den svenske riksdagen mener er bærekraftig. En frykter innavl. Nå er det imidlertid høyst usikkert om hvor stor ulvestammen er både i Sverige og Norge.

Det eneste en med sikkerhet kan si at det er langt færre dyr i Norge enn i vårt granneland. Det anslås at ulvestammen i Sverige og Norge kan telle opptil 260 dyr. I Østfold snakker vi om 10-12 dyr.

Det en også kan fastslå etter første dag av jakten i Sverige er at ulven ikke har noen sjanser mot det massive jegeroppbudet. Her er det mange som vil ha et ulveskinn på veggen som et bevis opp sin manndom.

Av de 27 ulver som er tillatt felt innen jaktperioden er over 15. februar hadde 22 ulver blitt skutt før mørkets frembrudd lørdag.

Offisielt. Hvor mange ulver som måtte bøte med livet uten at de ble rapportert er mer usikkert. Mange frykter at det ikke bare er gitt grønt lys for ulvejakt, men også for ren ulveslakt.

En slik innrømmelse har allerede kommet fra svenske miljøvernmyndigheter. Verdens naturforbund har henvendt seg til EU for å få stoppet den svenske ulvejakten. Det er i seneste laget når så å si hele kvoten er tatt.

Jeg skal ikke ha bastante meninger om hvorvidt den svenske ulvejakten er påkrevet eller ikke. Men kanskje er det nødvendig med en viss kontroll og regulering.

Det som jeg derimot frykter er at denne legaliserte formen for jakt i en tidsbegrenset periode kan gi aksept for at ulv også kan skytes uten offisiell fellingstillatelse.

Det blir liksom ikke så farlig å gjøre noe ulovlig når det i andre tidsrom er lovlig. I vår fauna fremstilles ulven som et vilt glefsende rovdyr som ikke bare er farlig for sauer, men også for oss mennesker.

Det er nærmest forbundet med livsfare å bevege seg i skog og mark. Har du sett ulv noen gang? Sannheten er hunder utgjør en større fare for oss tobente. En kollega fikk for noen år siden bitt av sin nese av det dyret som kalles menneskets beste venn.

Når sant skal sies så er det få som har sett ulv selv i områder hvor det nå drives en storstilt jakt. Selv har jeg snakket med innbyggere rundt Kornsjø som riktignok gjennom et langt liv har sett ulvespor.

Men ulv? Aldri. Og en sauebonde jeg også tidvis har en hyggelig passiar med har aldri mistet dyr på beite.

Det kan ha sammenheng med at hans sauer gresser på inngjerdet område! Selv har jeg et håp en gang å få se en ulv i sitt rette element. Før den eventuelt blir utryddet.

I den massive jakten som gjennomføres i Sverige risikerer en å ta livet av alfaparet i flokkene som i utgangspunktet er de dyrene som formerer. Konsekvensene kan derfor bli langt mer omfattende enn hva antall felte dyr tilsier. Jeg bare nevner at før nybyggerne kom hadde USA 400.000 ulver.

Rundt 1970 var den så godt som utryddet i store deler av USA og Vest-Europa. Skulle ulven bli helt borte i Norge og Sverige ville vi blitt fattigere. Er det noen som virkelig ønsker dette?

En gang i tiden var ulven et av de mest utbredte rovdyrene i verden. Her i landet var det bare en håndfull dyr igjen da ulven ble fredet i 1973. Og det hysteriet som skapes av at ulven er farlig for oss mennesker er i det hele tatt noe ubegripelig.

I Norge er det siste dokumenterte tilfellet av at ulv har drept et menneske fra år 1800 da en liten jente ble tatt. Siden den gangen har ulv aldri angrepet og kvestet oss tobente. Faktisk frykter ulven mennesker. Med rette viser det seg.

Og når de verste skremselsbilder av ulven males med bred pensel, «glemmer» en å nevne at ulven er skogens renovatør i og med at den primært tar svake og syke dyr. Og beklagelig nok sauer som går fritt på beite. Uten tilsyn.

I disse tider hvor det ropes ulv går jeg ubekymret i de svensk- norske trakter rundt Kornsjø. Stifter stadig bekjentskap med elg, rådyr, rev og hare.

Og håper i det minste å få se ulvespor i snøen. For heldigvis: ennå har ikke asfaltsamfunnet drept alt dyreliv i vår fauna. Jeg er som fotgjenger mer bekymret for å krysse fotgjengerfeltet ved Domus fremfor å møte ulven ansikt til ansikt.

Men selvsagt: jeg er ikke sauebonde og kanskje derfor ikke meningsberettiget.