Verdens ammeuke er akkurat avsluttet – helt ubemerket her til lands. Men ikke noe land i verden – heller ikke Norge – tilfredsstiller i dag kravene til omsorg for de minste fullt ut. Dette går fram av den globale oversikten over amming fra Verdens helseorganisasjon, WHO, og UNICEF nå i 2019.
Det skulle ikke være uoverkommelig å følge WHOs anbefaling om at spedbarna fullammes til de er 6 måneder, og så delammes til de er 2 år og gjerne lenger med næringsrik kost i tillegg.
Amming er miljøvennlig, hygienisk og praktisk, og den koster ikke noe. Det er faktisk en av de mest lønnsomme investeringene et land kan foreta, ifølge WHO. Morsmjølk er den beste ernæringen et barn kan få, og beskytter mot sjukdom. Også med flaske kan den nyfødte være i nærkontakt med mor, og de to knytter bånd og samspiller med alle sanser. Dette fremmer barnets utvikling, fysisk og psykisk, og styrker hjernen. Samtidig blir mors helse bedre med mindre risiko for kreft og andre lidelser.
Verden blir sunnere og smartere, påpeker helseeksperter. De anslår at økt amming globalt kan forhindre at mer enn 800.000 småbarn og 20.000 mødre dør hvert år. Amming kan også medvirke til økt velstand i et land ved at utgiftene til helseomsorg reduseres og arbeidskraften blir sterkere og dyktigere.
Norge er et av verdens rikeste land, og vi har arbeidet aktivt med å øke ammingen fra slutten av 1970-tallet. En laber ammetrend ble snudd til suksess. Likevel greier vi ikke å oppfylle kravene til WHO nå. De siste årene har faktisk ammetallene gått ned. Nesten alle norske mødre ammer, og fire av fem spedbarn får fortsatt morsmjølk ved 6 måneders alder. Men få barn blir fullammet så lenge, og bare halvparten av barna delammes til de er ett år gamle.
Jeg trodde vi var positive til amming her til lands, inntil jeg kom til Vest-Afrika som regionaldirektør for UNICEF på 1990-tallet.
Regionen hører til de fattigste i verden med utbredt sult og nød, sjukdom og konflikt. Men da jeg reiste omkring, ble jeg imponert over kvinnenes selvhjelpsgrupper, som bidro til å øke produksjonen, og kvinnene deltok langt mer i styre og stell enn jeg var vant med fra Norge. Spesielt spilte mødrene en viktig rolle. Kvinnene fikk mange barn og hadde de minste med seg overalt: på jordene og markedet, på landsbymøte og stundom på jobb i nærmeste tettsted. Arbeidet var ofte organisert fleksibelt med hensyn til tid og sted og det var mulighet for barneomsorg i nærheten. Et UNICEF-kontor hadde f.eks. barnerom midt i bygningen slik at de ansatte kunne ta seg av de små på ulike vis i arbeidstida.
Alle barn i Vest-Afrika ble ammet, lenge, og jeg traff utrolig mange dynamiske og glade småbarn. Det var også ofte en respekt for kvinner som jeg var ukjent med fra før. Da jeg kom hjem etter fire år i regionen, skrev jeg boka «Mødrenes kontinent» for å vise at kvinneroller og barneomsorg kunne utformes annerledes enn her til lands.
Amming er ingen enkel sak. Det foregår ikke i et tomrom. For at ammesituasjonen skal bli god for både mor og barn, trenger kvinnene oppmuntring og støtte, opplæring og hjelp fra kvalifiserte rådgivere og helsepersonell, fra familiemedlemmer, ikke minst mennene, nærmiljø, arbeidsgivere, politikere og andre.
Studier av amming i ulike land tegner et innfløkt bilde. Samlet sett er bildet bekymringsfullt. Bare 40 prosent av alle spedbarna i verden blir fullammet til de er 6 måneder, og bare 45 prosent ammes til de er to år. Men det er store variasjoner mellom land og grupper, alt etter geografi og økonomi, kultur, sosiale strukturer og politiske strømninger. Av alle regioner har Europa den laveste ammefrekvensen, mens enkelte utviklingsland er på topp. Generelt har høyinntektsland større vansker med amming enn land med lav og middels inntekt og større forskjeller mellom rike og fattige grupper.
Industrialisering og urbanisering har skapt høy levestandard i vår del av verden, men produksjonen er organisert primært for å få økonomisk vekst og er basert på menns, ikke kvinners rolle i reproduksjonen. Dermed har barneomsorgen kommet under press for at mødre også skal delta i lønnsarbeidet. Barnas behov blir neglisjert, og foreldrene får utilstrekkelig støtte til å ta seg av dem mens de er små. Arbeidssteder legger i liten grad til rette for amming.
Det Globale Amme-kollektivet, som består av 20 internasjonale organisasjoner ledet av WHO og UNICEF, understreker behovet for foreldrevennlige og kjønnsrettferdige samfunnsnormer og tiltak slik at mødre blir i stand til å amme, og begge foreldre kan knytte bånd med barna tidlig i livet, når det har størst betydning. Styresmaktene og helsevesenet har hovedansvar for å støtte foreldrene og skape et amme-vennlig miljø. Dette innebærer offentlig bistand til barnefamilier, mødre- og fedre-permisjon, foreldrevennlige arbeidsplasser og lokale institusjoner som gjør det mulig for mødre å amme når som helst og hvor som helst.
Vi har utfordringer i Norge. Vi trenger mer kunnskap om barn fra tidlig alder, både politikere, fagfolk og foreldre. Det nytter ikke å fokusere bare på skolen når stat og kommune skal legge forholdene bedre til rette for barn og unge. Vi må begynne med begynnelsen. Vi må oppvurdere og forbedre omsorgen for de minste. Foreldreopplæringen, fødsels- og barselhjelpen, støtten til familiene og ammingen må styrkes på ulike måter. Forskere og fagfolk i samarbeid med nasjonale og kommunale myndigheter bør prøve ut bedre løsninger enn vi har i dag. Uansett livssituasjon må foreldre få bistand slik at de i hovedsak kan ivareta barnet og velge hva som er best for den lille de første årene, og det må bli lettere å kombinere jobb og omsorg. Her trengs skikkelig grep fra politikerne for å endre den ensidige vekten på arbeidslinja og få gjennom en familievennlig politikk som sikrer tilfredsstillende omsorg for de minste.