En dag i april for litt over ett år siden stoppet plutselig utbetalingene fra Nav til Kathrine Amdal Tjensvoll. 27-åringen ble slått i bakken. «Jeg satt mange timer og gråt. Jeg var livredd for at vi skulle miste huset», fortalte hun til Dagsavisen i fjor.
Tjensvoll har omsorgen for to barn. Hun skrev brev til Nav der hun fortalte at hun var nødt til å låne penger til mat og for å betale regninger. Det ordnet seg til slutt. Etter måneder med usikkerhet og fortvilelse fikk hun de ytelsene hun skulle ha. Men Tjensvoll er ikke alene. Hun er ett av mange ofre for innstrammingene regjeringen har gjort i Arbeidsavklaringspengene (AAP), innstramminger som har ført til at mange mister AAP uten varsel og uten vedtak.
Tirsdag la regjeringen fram revidert nasjonalbudsjett. Der er det bevilget 15 millioner kroner ekstra for at Nav skal får «økt saksbehandlingskapasitet». Kommunene får 90 millioner for å gi sosialhjelp til de som plutselig er kastet ut av AAP. Det er bra at regjeringen bevilger disse pengene. Men det er ikke engang for en dråpe i havet å regne. Det underliggende problemet er nemlig at reglene er blitt så strenge at den velferdsstaten som skulle fungere som et sikkerhetsnett som fanger deg når du faller, i stedet oppleves som en spikermatte: Perioden du kan få AAP er redusert fra fire til tre år. Stønaden kan ikke forlenges i mer enn to år etter unntaksbestemmelsen, som er strammet kraftig inn.
Resultatet er at syke mennesker skyves ut i fattigdom. Er du så uheldig at du rammes av en sykdom eller skade som du ikke blir frisk av, må du regne med at det kommer til å svi økonomisk.
Så mye mindre penger får de som er avhengige av denne hjelpen, at utgiftene til AAP ble redusert med 2,2 milliarder kroner i revidert budsjett.
Like etter at Stortinget har vedtatt dette budsjettet, er det tid for feiring. I juli i år kan vi markere hundreårsjubileum for den siste, viktige utvidelsen av demokratiet, som kom i 1919: Avskaffelsen av paragraf 52 d i Grunnloven. Den slo fast at man mistet stemmeretten «ved at nyde eller i det sidste Aar før Valget at have nydt Understøttelse af Fattigvæsenet». Var du så fattig at du trengte bistand fra det offentlige, fikk du ikke lov til å være med å bestemme.
Sånn er det ikke lenger – formelt. Det er verdt å feire. Men det er sånn reelt. Det er verdt å tenke over.
Bestemmelsen om at folk på fattigkassa ikke fikk stemme, kom inn da allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898. Etter hvert ble flere og flere unntak innført. Du fikk likevel beholde stemmeretten dersom du fikk hjelp fra fattigkassa på grunn av sykehusopphold, fordi du trengte hjelp til funksjonshemmede barn eller til ungenes skolegang. Det ble innført et skille mellom verdige og uverdige trengende, der de uverdige ikke var gode nok.
Ved stortingsvalget i 1915 var 47.500 uten stemmerett. Det tilsvarte nesten 4,5 prosent av de stemmeberettigede. To tredjedeler var kvinner. Antallet som mistet stemmeretten hadde eksplodert etter at kvinner fikk stemmerett i 1913. Innføringen av helt allmenn stemmerett i 1919 var delvis en direkte reaksjon på det, og er på sett og vis en hyggelig dominoeffekt. Endringen skyldtes blant annet at kvinnelige aktivister klagde på at de ikke fikk stemme.
Dette jubileet er en påminnelse om at det fortsatt finnes stemmer som ikke blir skikkelig hørt. Nei – det er ikke snakk om dem som norske politikere og redaktører – de som mener at ytringsfriheten kommer under press hvis vi ikke gir fascistene en scene – trekker fram som kontrære og oversette: Såkalt provoserende stemmer, med ytterliggående, destruktive budskap, helst fra ytre høyre kant. Dem vi stadig vekk blir fortalt at vi må «tåle å høre» – hvis vi ikke vil «stikke hodet i sanden». De som visstnok har rett til å hevde seg kneblet hvis vi ikke løfter dem fram.
Det er snakk om noe ganske annet og mye viktigere. Årets jubileum bør minne oss om folk som av ulike årsaker står utenfor, som er avhengige av den hjelpen som den norske velferdsstaten en gang var så stolt av å kunne yte, men som det nå er skambelagt å motta. Folk som ikke blir hørt, heller ikke når de roper ut om at de blir oversett.
Dem er det verdt å lytte til. Ikke bare fordi de fortjener det, men fordi en velferdsstat som den norske alltid ble bedre hver gang den slapp flere til, utvidet demokratiet og inkluderte flere blant dem som er med på å ha makt og myndighet. Enten de har vært kvinner, unge, fattige, syke eller eiendomsløse.
Gjør vi det, vil vi få høre tydelig at en velferdsstat som sparer seg til fant, ikke kan forvente at folk slutter opp om den. Det er skadelig, ikke bare for dem som ikke får den hjelpen de burde hatt, men også for selve velferdsstaten.