Jaså, du ville bare prate litt?

Jeg legger til grunn at alle husker emneknaggen #MeToo, som gikk verden rundt og fokuserte på små og store tilfeller av seksuell trakassering. Mange husker kanskje også #JegHarOpplevd, en særnorsk utgave som fikk en del omtale et par år før. Oppmerksomheten var stor rundt begge, særlig selvsagt #MeToo. Men budskapet har visst ikke helt sunket inn.

Denne uken har det dukket opp en ny, lignende emneknagg. Katalysatoren var en kronikk hos NRK Ytring, skrevet av psykologistudent Markus Sanden. I teksten beklager Sanden seg over at det er så lite sosialt akseptabelt å prate med fremmede som «ser interessante ut», særlig i enkelte settinger som på offentlig transport. Under emneknaggen #VilleBarePrateLitt prøvde norske kvinner å forklare hvorfor de er skeptiske til fremmede menn som vil starte samtaler.

Reaksjonene i etterkant tyder på at disse forklaringene ikke gikk helt inn hos målgruppa, så derfor tenkte jeg at det var min tur til å prøve. Så her er mine korte, lettfattelige råd til menn som «bare vil prate litt» med fremmede kvinner. Og bare så det er sagt helt tydelig: Dette er tips ment for menn som på død og liv føler at de må snakke med fremmede kvinner. For de mennene som genuint og oppriktig bare er pratesjuke, har jeg et langt enklere råd: Snakk med hverandre.

1. Forstå hvorfor kvinner er skeptiske!

Første bud er å lete frem emneknaggen #VilleBarePrateLitt, og faktisk lese de historiene som deles der. Dette gjelder også dersom du selv ikke har noen planer om å snakke med fremmede, men har sterke meninger om debatten likevel. Før du kommenterer kan du trygt lese alt sammen, puste litt med magen, og kanskje lese det en gang til. Føler du at kritikken er urettferdig? Er den ikke treffende for nettopp deg? OK, kanskje den ikke er til deg, da. Klapp deg selv på skulderen. Du er så flink.

2. Ja da, du er så snill så. Men hvordan skal hun kunne vite det?

Felles for mye uønsket kontakt er at den ofte initieres i sammenhenger der man ikke har en enkel rømningsvei. På en full T-bane mellom to holdeplasser, eller kanskje til og med en nattbuss, er det ikke lett å forlate en samtale eller få avstand til en ubehagelig person.

Det tydeligste vi kan lære av #VilleBarePrateLitt-historiene er at svært mange kvinner har hatt ubehagelige opplevelser med samtaler som kanskje begynte tilsynelatende uskyldig. Men som utviklet seg i en ekkel retning. At de blir vaktsomme er naturlig, og noe du bør kunne akseptere og forstå.

Husk også at andre ikke nødvendigvis opplever situasjonen på samme måte som du gjør selv. Særlig nå, etter #MeToo-kampanjen, kan vi ikke lenger gjemme oss bak en påtatt uvitenhet om all dritten kvinner utsettes for fra menn.

3. Et nei er et nei!

En del av reaksjonene handlet om kvinners mulighet til å avvise menn. «Det er jo bare å si nei». Snakk om ikke å fatte poenget. Felles for mange av historiene er nemlig pågående og innpåslitne menn, som ofte takler avvisning svært dårlig. Hvis noen sier de ikke vil prate med deg, bør samtalen være over.

Og enda viktigere: Vi menn kan bli mye flinkere til å si fra til hverandre når noen går over streken. Dersom det er kompisen din som nekter å forlate en samtale han tydelig ikke er ønsket i, kan du godt fortelle ham at han oppfører seg som en drittsekk.

4. Ta et hint, da!

Sist, men ikke minst: Det handler ikke bare om hvordan du snakker med fremmede, men også om når du gjør det. Er det én ting vi menn virkelig må legge fra oss, så er det tanken om at vi til enhver tid har rett på kvinners tid og oppmerksomhet. Dersom du virkelig er en snill fyr får du lære deg å lese signalene på at noen vil være i fred.

En kvinne som har hodetelefoner på, nesa i en bok, er midt i et spill på mobilen eller halvveis i et tungt knebøy på treningssenteret er opptatt.

Dersom du ikke klarer å tolke såpass enkle signaler er det nok best at du prøver å holde flørtinga di til arenaer der den mer åpenbart er passende. Ingen tar T-banen for å bli sjekket opp, man tar den for å komme seg til jobb. det er fullt av arenaer der folk faktisk oppsøker kontakt. Prøv heller å gå på byen. Eller enda bedre, meld deg på et kajakkurs hos Turistforeningen eller dyrk en annen interesse der du møter andre helt automatisk.

Det samme gjelder forresten på internett. Det er Tinder som er sjekke-appen, ikke Wordfeud.

Så kan man selvsagt mene det er trist at verden er sånn. Det hadde jo vært bedre om ingen måtte føle usikkerhet og frykt når en fremmed tar dem på skulderen og ber dem fjerne hodetelefonene sine. De gode nyhetene er at det kan bli sånn.

Ønsker du deg et samfunn der det er sosialt akseptabelt å prate med fremmede kvinner på trikken? Da bør du kanskje vurdere å ta de samme kvinnene på alvor når de forteller deg hvorfor de opplever det som ubehagelig.