Truls Velgaard
ordførerkandidat i Fredrikstad (H)
Jeg vil ønske en kommune som er litt mer selvkritisk og en politisk ledelse som er mer konsensusorientert. Et maktskifte kan kanskje være et gode i seg selv.
Mange er godt fornøyd med Arbeiderpartiets styre i Fredrikstad. Jeg mener også at Jon-Ivar Nygård har gjort mye godt som ordfører de siste åtte årene. Men Arbeiderpartiet har fullstendig dominert fredrikstadpolitikken i 100 år. De har formet ikke bare den politiske kulturen, men også den kulturen som bestemmer forholdet mellom administrasjon og politikk. De har bestemt hvordan det skal tenkes rundt rekruttering og kvalifikasjonskrav til stort sett alle ansatte som i dag arbeider på rådhuset. De har fastsatt etiske retningslinjer, organisatoriske mål, økonomiske mål. De har fastsatt ledelsesprinsipper og varslingsrutiner. Og ikke minst har de også formet forholdet mellom fagforeninger og politikere. Kanskje kan det være en fordel om alt dette gås gjennom med nye øyne?
Riktignok har det vært et par korte avbrudd i Arbeiderpartiets styre av Fredrikstad gjennom disse hundre årene. På 1990-tallet var det to år med KrF-ordfører, og for tre valgperioder siden var det fire år med FrP-ordfører. Disse to ordførerne var begge markante politikere, som har satt klare spor etter seg i fredrikstadsamfunnet. Dette har likevel bare vært korte avbrekk, som ikke har gjort det mulig å rokke vesentlig ved Arbeiderpartiets knusende dominans. Partipolitikkens idé er at makten skal skifte. Fredrikstad vil være tjent med hyppigere skifter.
MENINGER: Hvorfor vil ikke Ap diskutere elven?
Enkeltpersonene i Arbeiderpartiets politiske ledelse er kunnskapsrike og dyktige, og arbeider hardt. Mange av dem har vært politikere i årtier, mange av dem heltidspolitikere. En generell innvending kan være at kontakten med det vanlige arbeidslivet er ganske fjern. Men: Det er en systemkritikk, og ikke en kritikk av den enkelte.
Et maktskifte i Fredrikstad til høsten ville over natten endret på dette. På opposisjonssiden er det knapt noen som har hatt politikk som hovedinntekt, og de fleste nøkkelpersonene der er ganske nye i politikken. Det vanlige arbeidslivet ville rykket adskillig nærmere den politiske ledelsen.
Men er det noe jeg som ordfører i Fredrikstad virkelig ville ønsket å endre i den politiske kulturen, så er det tilnærmingen til de demokratiske prosessene. Som nykommer i bystyret i denne perioden har det vært overraskende å oppleve hvor monolittisk Arbeiderpartiet opptrer. De bruker sin makt - uten å nøle. Hvis de vet at de har flertall er de aldri interessert i å snakke med andre.
Opposisjonen har fremmet hundrevis av alternative forslag, motforslag og endringsforslag gjennom bystyredebattene de siste fire årene. Det skjer så godt som aldri at dette er blitt verdiget noe annet enn kritikk og nedsabling fra Arbeiderpartiets side.
Nå kan naturligvis Arbeiderpartiet si at dette er demokratiets spilleregler. Flertallet bestemmer. Det er i og for seg korrekt. Men selv om man har flertall så kan det likevel være fornuftig å lytte til mindretallet av og til. En viktig side ved demokratiet er respekt for mindretallet. Flertallet må bruke sin makt på en klok måte.
Fra min tid i arbeidslivet har jeg vært vant til å arbeide langs to viktige akser: Et klart og tydelig personlig ansvar i linjeorganisasjonen, kombinert med en bestrebelse på konsensus rundt viktige beslutninger. Konsensus i ledergrupper, konsensus i samarbeid mellom tillitsvalgte og ledelse og konsensus i styrearbeid. Beslutninger som er bredt forankret gir størst gjennomføringskraft, og gir sannsynligvis også den største langsiktige stabiliteten. Jo viktigere beslutningen er, jo viktigere er det med samlende løsninger.
Som ordfører vil jeg være opptatt av å lete etter politiske løsninger som overlever maktskifter. Et nærliggende eksempel: Fredriksstad Blad rapporterte for noen uker siden om en nasjonal undersøkelse som viste at Fredrikstad kommune kjøper ekstremt få tjenester fra private leverandører. Kommunen gjør det aller meste selv. Svært få andre kommuner har gått så langt som Fredrikstad på dette området. Samtidig vet vi at Fredrikstad kommune har en høy kostnad på sine tjenester. Kan det være en sammenheng?
Uansett er det nærliggende å tro at den særstillingen Fredrikstad kommune har - med kommunalt tjenestemonopol på svært mange områder - er et resultat av Arbeiderpartiets 100-årige maktdominans. De har systematisk sørget for å unngå at tjenester skal kjøpes av private.
Vi vet samtidig at spørsmålet om hvorvidt tjenestene skal leveres av offentlige eller private er et hovedskille i norsk politikk. Ved et maktskifte vil nettopp et slikt spørsmål komme i fokus. Er det da virkelig klokt av Ap-ordfører Nygård å varsle at Arbeiderpartiets ensidige linje skal fortsette og forsterkes? Dette er et spørsmål av stor betydning både for kommunens ansatte, og selvfølgelig for innbyggernes del. Da må det vel være et poeng å lete etter løsninger som overlever maktskifter?
Jeg har ikke noe ønske om å skape dramatiske endringer i fredrikstadpolitikken. Som ordfører vil jeg på en forsiktig måte skape forandringer. Jeg vil ønske en politisk kultur som er litt mer selvkritisk, og et rådhus som ser litt mer utover mot innbyggerne og litt mindre innover mot seg selv. En kultur som ser det som en styrke å kunne innrømme feil; en kultur som ikke bare kjemper for egne synspunkter, men som også ønsker å ta opp i seg kritikk og andres oppfatninger. Målet er en organisasjon som skaper mest mulig samlende løsninger; og en kommune som i størst mulig grad oppleves å være til for innbyggernes skyld. Ikke ordførerens kommune. Ikke rådmannens kommune. Ikke fagforeningenes kommune. Men innbyggernes kommune.