Nyheter

Portrett: Atle Antonsen om å holde seg relevant som komiker

Han synes det er fullt forståelig at gamle komikere kan bli bitre og sutrete. Denne tv-høsten holder Atle Antonsen (50) utfordrere til humortronen unna med makt, i showet «Kongen befaler».

Bilde 1 av 2

Drammens Teater mandag 14. oktober: På en trone i gull og rød fløyel sitter komiker, skuespiller og manusforfatter Atle Antonsen (50) lett tilbakelent. Ved siden av seg, på en pidestall, står en byste i gull – av ham selv.

Det er første innspillingsdag av TVNorges høstsatsing «Kongen befaler». Antonsen er kongen, som får sjefe over Bård og Vegard Ylvisåker, Calle Hellevang-Larsen, Maria «Piateed» Stavang og Siri Kristiansen.

– De får utdelt absurde oppgaver av typen; hvordan tømme et basseng for vann, uten å ha lov til å vælve det? Eller; hvem klarer å presse ut flest tårer i et eggeglass? Det meste er gjort i opptak, men de må også løse en utfordring på scenen i hvert program. Det er forbausende morsomt. Det er jo alltid gøy å se folk gjøre veldig dumme ting. Det beste er at jeg bare kan sitte og evaluere innsatsen, gi poeng eller minuspoeng og bestemme reglene. Jeg får kjenne litt på despoten i meg altså. Sjøl er jeg ikke så glad i å drite meg ut uten å ha kontroll på utdritinga, forteller Antonsen – og klapper seg selv, det vil si bysten, på hodet.

Bysten av kongens hode går til den deltakeren som har flest poeng ved programseriens slutt.

Grünerløkka for en uke siden: Atle Antonsen møter Dagsavisen på Noahs Ark, med caps på hodet og henda i jakkelomma.

– Han kan nok ha litt vanskelig for å åpne seg, i hvert fall klager han litt over det når han kommer fra slike intervjuer. Men hvis han setter seg sånn med armene i kors, så bare prat i vei. Når han først kommer i gang er det vanskelig å få inn et ord. Spesielt om du legger til alkohol, da er det klin umulig å smette inn med noe, advarer komikerkollega Bård Tufte Johansen før intervjuet vårt.

Antonsen bestiller en flaske mineralvann, tar plass ved kafébordet – og legger armene i kors.

Han er nærmest for en nasjonalskatt å regne, spesielt etter samarbeidet med Bård Tufte Johansen og Harald Eia i suksesser som «Ut i Vår Hage» og «Team Antonsen» på NRK, men også på grunn av det årelange samarbeidet med kompis Johan Golden. De to lager fortsatt radioprogrammet «Misjonen» på P4.

Han har utmerket seg som skuespiller i TV 2-serien «Dag». For sin innsats i spillefilmen «Grand Hotel» fra 2016 ble han nominert til Amandaprisen. Også har han sunget rollen som Papageno i «Tryllefløyten» på Den Norske Opera – og spilt Willy Loman i «En handelsreisendes død» på Nationaltheatret.

Akkurat nå, ved siden av «Kongen befaler», har han og Bård Tufte Johansen stand up-showet «12 gode råd – fra to menn med lav utdanning» på Chat Noir. I tillegg er han er ute med ordboka «101 ord du trodde du kunne».

Skuespillerkollega Ine Jansen mener Antonsen har en helt ekstrem arbeidskondis.

– Det er veldig viktig for ham å levere – at ting blir bra. Atle er ikke typen som bare rister noe ut av ermet – og han er alltid godt forberedt. Han tør å tøye talentet sitt i flere retninger, og selvtilliten er en del av det som gjør ham så stor. Likevel finnes det ingen stjernenykker. Han er vennlig og pratsom med alle, bedyrer hun.

Antonsen ler godt når han får høre at Bård Tufte har beskrevet ham som et slags Reodor Felgen-maskineri, som noen ganger må harkes og veives i gang for å komme opp i marsjfart – mens det andre ganger er skuffa på for mye køl. I stand up-showet på Chat Noir tar de på et tidspunkt en high five. Ifølge Johansen er dette en smertefull opplevelse når Antonsen er over middels opplagt.

– Det har vel hendt at jeg har lagt litt mye i det. Det er litt pussig det der, for jeg synes alltid det går bedre når jeg må jazze meg litt opp. Hvis jeg har for mye energi i utgangspunktet har jeg lett for å gå litt for hardt ut, snakke for fort og litt over huene på folk. Og det hjelper ikke hvor godt stoff du har hvis du ikke tar med deg salen.

– Det er så hårfine nyanser. Hvis du puster litt feil i en setning blir det plutselig ikke like bra som forrige gang. Det er mange år siden jeg slutta å ta en øl eller to før jeg gjorde stand up for eksempel, for bare bitte litt kan gjøre at du mister fingerspitzgefühlen. Det blir ikke nødvendigvis dårlig, men litt dårligere. Det er de små forbedringene fra gang til gang som gjør at man kan spille samme forestilling flere hundre ganger. Det handler om optimalisering, forklarer Antonsen.

Han er i ferd med å snakke seg varm nå – med albuene godt plantet på bordet.

– Hva er det som gjør det så stort – dette med å stå på scenen og lage TV-serier?

– Det er et sånt lekent og eventyrlig miljø, der du aldri trenger å bli voksen. Du kan bare fortsette å forstille deg. Det er ikke uten grunn at barn av skuespillere gjerne velger seg i samme retning. Nå var det ingen som drev med sånt i min familie da. Jeg bare oppdaget at jeg var flink til å få folk til å le. Det var min plattform.

Han vokste opp i et vanlig norsk hjem på Lillehammer, og på skolen ble unge Antonsen fort klassens klovn.

– Jeg ser i ettertid at det var veldig bra. Det kommer i hvert fall godt med når man er tjukk og har briller, for sånne kan det jo gå begge veier med. Det var veien ut av uføret for meg. Så ble det jo litt teater og russerevy og sånt – og nærradio med en kompis da jeg var 16. Og radio er noe jeg ikke klarer å slutte med. Jeg holder fortsatt på med Misjonen med Golden hver fredag og det er gull verdt for meg. Jeg har det med i alle kontrakter, at fredag formiddag er jeg opptatt.

Etter videregående startet Antonsen på Romerike folkehøyskole. Derfra bar det til Oslo, der han satte opp kabareter på Gledeshuset Ludvig, der John Dee ligger nå – sammen med Teodor Janson, Ulla Marie Broch og Petter Foss.

Så kom han i kontakt med Thomas Giertsen og Linn Skåber – og sammen ble de med i Lompelandslaget.

Antonsen møtte Johan Golden da de begge jobbet på Hovseter Fritidsklubb, Antonsen som leder og Golden på deltid. De to startet som venner – og ble komikerduo.

I 1999 ble de med i radioprogrammet «XL» på NRK P3, sammen med Espen Thoresen og Kristopher Schau.

– Vi fikk testa ut alt det vi aldri kunne gjort noe annet sted, og hadde det utrolig moro. Schau var jo mye tidligere ute med sin stunt-humor enn for eksempel «Jackass». Så ble det «XLTV» også og turné rundt om i landet – der publikum satte stadig nye øl-rekorder. Det kom mange gutteromsgutter til de greiene der, som sto aleine og bare bælma halvliter på halvliter.

Antonsen trives med en hektisk timeplan, og synes det har blitt enklere igjen nå, etter at de tre barna flyttet ut.

– Men en egen ordbok, hva handler det om?

– Jeg kommer med mine assosiasjoner rundt – og forklaringer på – 101 ord – iblandet noen tilløp til satire og ting i tida. Jeg har alltid vært veldig glad i ord og språk og liker å gå og smake på dem. Kanskje det er derfor jeg snakker så tydelig? Det startet egentlig da jeg var seks – sju år og leste Donald, og fikk sansen for ord som gisp og gulp og sånt. Også er jeg glad i gamle ord som tølper og stymper og såpekoker og så videre. Det er munngodt altså. Jeg fikk ordentlig blod på tann etter at jeg leverte noen bidrag til Norsk Konversasjonsleksikon fra Cappelens Forslag.

Antonsen legger ikke skjul på at hans personlige meninger skinner igjennom i enkelte av forklaringene i boken. Det er ikke helt uten grunn han har tatt med ord som omdømmeekspert, el-sensitiv, krenka, influenser, integrering og fjernhealing.

Denne selvtilliten Ine Jansen tillegger ham, forklarer Antonsen som rent faglig. Den må ikke forveksle med andre former for selvtillit.

– Jeg får stort sett til tingene jeg holder på med, fordi jeg legger ned den jobben det krever for å lykkes. Da jeg takket ja til «Tryllefløyten», visste jeg at jeg måtte dedikere meg i ett år. Jeg skjønte jo at jeg ble spurt fordi jeg kunne tilføre noe annet enn en proff operasanger, at jeg skulle løsne litt opp og skape kontakt med publikum. Gjøgle kan jeg, men alt det andre måtte jo sitte også. Jeg var ikke nervøs før premieren, for da hadde vi terpet og øvd så mye. Første gangen jeg skulle synge foran dirigenten og de andre sangerne derimot – da ble jeg en redd, liten guttunge altså, men det gikk over da jeg merket at de genuint mente det ville gå bra.

– Hva blir neste kunstart du prøver deg på?

– Det må jo bli balletten da. Jeg har mange år bak meg på danseskolen på Lillehammer, og det er gøy å få vist hva man kan. Nei da, selv om jeg har blitt spurt flere ganger, så kommer jeg ikke til å bli med i «Skal vi danse». Jeg er nok best på ironisk dans.

Antonsen forklarer at danseskoleperioden skyldtes moren hans, og bare var sånt man gjorde på Lillehammer på den tida.

– Og utrolig nok var det to jenter som hele tida kjempet om å få danse med meg. Det er første og eneste gang jeg har opplevd noe sånt.

Antonsen er opptatt av at man har begrenset med tid igjen som komiker etter fylte 50, skal vi tro scenekollega Bård. At det bare går en vei derfra, sånn at det gjelder å stå på så lenge det varer.

– Er dette noe du er urolig for?

– På et tidspunkt mister man litt aktualiteten, også kommer det nye som representerer sin generasjon. Du ser ikke mange toneangivende komikere på over 65 år. Men jeg har vært flink til å forberede meg på det også. Jeg har jo blitt bestefar og liker bedre å ha litt fri enn før, og siden mitt uttrykk og måten jeg jobber på er veldig energibasert, ser jeg ikke for meg at jeg kan holde på som nå i 15 år til. Heldigvis har jeg flere bein å stå på, så nei, jeg er ikke bekymra i det hele tatt. Derimot, siden jeg liker å ha kontroll og ikke er glad i overraskelser, håper jeg at jeg oppdager det selv først – når jeg bør begynne å trappe ned.

Antonsen mener jakten på latter blir en så stor del av komikeres identitet, at han lett kan skjønne at enkelte har vondt for å takle det når applausen dabber av.

– Det handler om at en stor bit av personligheten deres ikke er så relevant lenger, så det er fullt forståelig at noen gamle komikere blir litt bitre og sutrete. De burde riktignok holde det for seg sjøl, men det er forståelig. Uansett så har i hvert fall showet Bård og jeg har laget vist seg å funke, så det betyr vel at vi kan holde på en stund til ennå.

Mye har skjedd siden Atle Antonsen og gutta i «XL» tillot seg det meste.

I dag får stort sett alle som stikker hodet fram kjørt seg i kommentarfeltene og sosiale medier – og det skal ikke mye til før noen føler seg krenka.

– Er det vanskeligere å være komiker i dag?

– Jeg går ikke rundt og tenker på om folk blir krenka, det ville hemmet jobben min. Tingen med sosiale medier er heller at alle slags folk finner hverandre. Det gikk gærninger rundt og sa at Gro Harlem Brundtland var mann før også, men de hadde ingen å snakke med. Nå kan sånne folk plutselig bli en bevegelse. Også er skammen helt borte. Det er utrolig hva folk kan legge ut under fullt navn – og uvirkelig hva noen må tåle. Spesielt kvinner som tør å stå for noe. De som holder ut og står i det er virkelig helter, fastslår Antonsen.

Han mener det burde innføres en sertifikatordning for ytringsfrihet – med prikksystem.

– Når noen har gått for langt kan vi helt enkelt si at; «Nå har det kommet så mye dritt fra deg – at nå får ikke du si noe som helst på ett år. Du får tilbake lappen om et år, men skjer det igjen så ryker den for godt». Når folk får gå så totalt av skaftet medfører det jo også en så ekstrem polarisering at diplomati blir den nye punken. Hvis noen sier: «Vet du hva? Jeg synes dere begge har rett egentlig jeg» – så blir det sånn: «Fy faen! Du er rå ass!».

Antonsen synes likevel samfunnsutviklingen har ført til en viss økning i underholdningsverdi, og kanskje aller mest langt ute på høyresiden.

– Ja, hva skulle vi gjort uten folk som Per Sandberg for eksempel? Verden blir større av sånne artige folk. Her har han vært Frp-politiker i årevis, så blir han sammen med Bahareh – og begynner å klage over at det er så mye fordommer i Frp. Altså – ord blir fattige. Det er som når noen dør, jeg klarer ikke å si noe om det. Hvem trenger Trump?

Selv om manusforfatter Antonsen har stått bak flere TV-serier, vil han ikke kalle seg et skrivende menneske. Han er ikke blant dem som har skuffen full av skriblerier.

– Jeg kunne for eksempel ikke ha skrevet et helt filmmanus alene, da må jeg ha med meg noen som kan det med å bygge opp fra start til slutt. Jeg er best på ideer og dialog – og halvtimes episoder passer meg bra. Jeg jobber med konkrete prosjekter og liker ikke noe halvgjort. Når jeg dør kommer det ikke til å ligge igjen en eneste liten lapp, med en urealisert idé på, i skrivebordsskuffen.

Han forteller at han lærte mye om håndverket av å jobbe med Bård og Harald, som hadde en ganske annen framgangsmetode enn han selv var vant med.

– Jeg var mer sånn som løp rundt og fant på ting, mens de satte seg ned og skrev én sketsj før lunsj – og én etter. Jeg hadde veldig godt av mer nitid jobbing med manusbiten. Jeg synes også «Ut i vår hage» ble noe av det mest helstøpte og morsomste jeg har vært med på.

NRK Marienlyst en gang i 2007: Gutta har brukt opp hele budsjettet på de første fem episodene av «Ut i vår hage 2» – og må snekre sammen en slags studioløsning for i det hele tatt å få laget den siste episoden. Foran kameraet intervjuer Bård Tufte Johansen Harald Eias Oslolosen, som arrangerer en form for quiz.

Utenfor kamera holder Atle Antonsen på å dø av latter.

– Jeg har aldri ledd mer av noe noensinne enn av Oslolosen. Jeg elsker den umotiverte brølinga – og denne fyren som bare finner på sin egen sannhet og har rett samma hva. Og her bare sprakk jeg. Jeg ble ei fnisedokke og lo meg skalla. Det var så uproft, men jeg orka ikke engang å bry meg om at latteren kom med på opptaket. Jeg lå og rulla ute i kulissene og klarte nesten ikke å se på. Når jobben kan by på sånt, så har du ikke noe særlig å klage på altså.

Mer fra Dagsavisen