Timbuktu-øyeblikket

Jeg står midt i den hoppende massen av opphetede kropper når jeg prøver å tenke tilbake på hva fredagen har servert oss av underholdning, men jeg er så fanget i Timbuktu-øyeblikket at en slik prosess virker umulig.

Føttene mine verker som en arterie på vei til å miste all kontroll over blodsirkulasjonen og ryggen har mer lyst til å knekke i to enn å holde kroppen oppe, men samtidig går euforien av kveldens siste konsert gjennom kroppen som en bølge av opium på første benkerad i hjernens kapasitetssenter.

Det er først dagen etter at jeg har evnen til å gå igjennom det jeg har opplevd på det som på alle måter er en suksess.

Ikke bare har jeg forelsket meg i KooKooKitchens blonde (postscript insert: kvinnelige) gitarist som kom ferdigprodusert ut av rockemaskinens samlebånd i perfekt harmoni og med interessante lyder, men jeg har også blitt overmåte sjarmert av Bøyen Beng med sin felepønk og veivende lemmer.

Månefestivalen sparer ikke på riggingen det året vi feirer 40 år siden den første månelandingen.

Det skal godt la seg gjøre å få med seg alt som skjer på festivalen dette året uten å føle at du går i ekspress fra den ene begivenhet til den andre. Du kunne til en hver tid blitt underholdt i Gamlebyen mens du nøt de siste restene av sommern 2009.

Det mest oppsiktsvekkende er at Jimmy i år ruslet rundt på festivalområdet som gjest, mens Aleksander Østgaards bare føtter sørget for å holde stafettpinnen i autorisert fremgang.

Siddisland

Det er vanskelig å sette ordene på plass for lørdagen uten å la superlativene spankulere, uten å kaste konfettien i været. Selv om Kaizerne fra siddisland toppet en perfekt kveld, så må vi spole litt tilbake.

Med på Kaizerlasset følger Skambankt med den perfekte oppvarmingen av et publikum som fikk se hvorfor siddisene forsatt er heite.

Kaizergitarist Terje Winterstø Røthing leder Skambankt med autoritet på scenen som om han har gjort dette i flere tiår allerede.

Men hvis du så tenker på at han har vært med på noen håndfuller med album og EP'er og spilt gud vet hvor mange konserter, så ser du at rutinen i arbeidet gjør at en konsert er en lek med senkede skuldre for disse gutta.

Som et mellommåltid mellom siddisene finner vi Tommy Tokyo på scenen og mannen trenger vel ingen lengre presentasjon, Onsøymann som han er.

Selv om Tokyo lett kan lede assosiasjonene bort fra en lokalgutt og over til asia, så vil minnene fra en Tokyokonsert sent forlate dine «minnenes dal» i hjernen. Sjarm, varme, egenartet og populær burde være ord du kan sette på tavla hvis noen spør deg om Tommy Tokyo.

Dette bringer oss over til lørdagens siste band og for å sette farge på ordene så låner vi et sitat fra William Burroughs og omtaler Kaizer på følgende måte: Hvis gud lagde noe bedre, beholdt han det for seg selv.

Jeg er selvsagt klar over at det er delte meninger om nevnte orkester, men det endrer ikke det faktum at det er et suverent liveband som det ikke går å feie unna med tåpeligheter.

Katten i sola

Den verste dagen å dra seg ut av sofaen for å dra på konsert er uten tvil søndag. Du har brukt halve natta på å skape sorte hull i hukommelsen din og kroppen holder ikke lenger følge med festivalprogrammet.

Men for alle der ute som ikke tok turen til Tøihusplassen, kan vi bare konstantere at det virkelig var noe å gå glipp av i sola. For Katzenjammer gjør meg til en groupie som henger rundt dem som en lykkelig og innpåsliten kjøter. Kattene er søte og rocka på samme tid.

De gjør det overmåte interessant bare med sitt fremmøte og de som forsatt hadde Ole Paus i tankene når Katzen løp rundt på scenen i høygir for å stadig bytte instrumenter, sto antageligvis på torvet og lurte på hvorfor de dro uten å få med seg Katten i Sola.

Månefestivalen 2009 er et festivalopplevelse du kan leve på til langt inn i høstregnet og vinterkulda. Det er ingen digresjon å si at dette var en stor suksess. Det eneste som er synd med festivalen, er at den er over. Vi takker og bukker for en musikalsk gavepakke av en helg.