Den kom der den måtte komme, der den kunne gjøre mest godt, denne fremførelsen. Etter festen, før hverdagen. Som botsgang for samvittigheten, som botemiddel for kvalmen og som balsam som renser og heler.
Gode sjanser for at mange som var tilstede i går søkte i Händels mesterverk en anelse kompromissløs kvalitet etter en kulturorgie preget av mye overfladisk middelmådighet. Edelt metall etter at milleniumsjuggelet har smuldret bort.
Jeg håper ihvertfall at mange følte som meg at de mange opphøyede stunder under denne konserten ga tilbake den gløden og optimismen som forbruksfesten de siste ukene hadde undergravd.

Gull og sølv
De edleste øyeblikkene - ja, på det vakreste var de rent saliggjørende - sto en fremragende solistkvartett for. Åshild Skiri Refsdals stemme er som gull, med en strålingsfarge som glitrer. Stadig opphøyer hun sin teknikk i takt med sine kunstneriske evner og resultatet i flere ariaer var av en skjønnhet som fremkalte frysninger fra sjelen og ut til hud og hår!
Mest imponerende, helt på slutten av maratonkonserten kom den aller vakreste, en perle av en tolkning av «If God be for us».
Å, som jeg var Bach-koret takknemlig for at de fikk med kontratenor Robin Tyson! Engelskmannen vevde sølvtråder til filigran. Her i uforglemmelige øyeblikk var den kompromissløse kvaliteten vi tørster etter!

Bronse og kobber
Tenor- og bass-ariaene er i mye større grad dramatiske. Njål Sparbo fylte kirken med bronsen av sin majestetiske stemme. «Why do the Nations» og «The trumpet shall sound» var en leksjon i operatisk nerve og autoritet. Henrik Engelsviken virket derimot mindre hjemme enn sine kolleger i Händels sfære, men til tider (bl.a. «Behold and see») kom den særegne melankolske klangen av hans kobberrøst til sin rett.

Fargeveveri
I samspill med disse fargene var det naturlig å oppleve korsatsene som mangefargede vevde tapeter. Det virker som om Bach-koret har jobbet bevisst med sine store fugesatser for å fremheve hver av de selvstendige fargetrådene. «For unto us is born» og «His yoke is easy» var eksempler på satser der linjene levde sterkt og hadde en fantastisk klarhet, detaljerikdom og gjennomarbeidet frasering. Musikkens underliggende kompleksitet ble til frydefull lek.
Og for en energi det var i korsatsene før pausen! «All we like sheep» og «He trusted in God» var ikke for sangere med svakt hjerte - drivende, virtuose, fulle av nerve.

Himmelstormende
Etter pausen skjedde det noe med konserten. Ihlebæks raske tempi virket nå oppjagede og stressende på solistene. Det var enkelte takteringsfeil og flere korsatser dro ned den ellers høye kvaliteten.
Men med den majestetiske «But thanks be to God» og Händels himmelstormende finale løftet dirigent og ensemblet konserten til et verdig sluttpunkt.
Østfold Kammerorkester hadde for anledningen en meget habil og lettklingende strykergruppe, som sto for flere av konsertens mest magiske øyeblikk. Leder Dalnoki, som leverte en rekke førsteklasses obbligati, må ha mye av æren for at ensemblet virket så ryddig og årvåkent. Ved mange tempo-overganger var hans bevisst ledelse nok godt å støtte seg til.