– Da mamma ble syk var jeg redd hun skulle dø. Men heldigvis er hun like hel – selv om er syk i blant, sier Charlotte.

Anita ser på datteren og sier; - Jeg dør nok ikke av dette. Du kommer til å ha meg i maneg år ennå.

- Man dør ikke av MS, men tilværelsen kan i blant bli litt av en utfordring. Ikke bare for meg, men også for mine nærmeste. Charlotte ble skikkelig engstelig da jeg måtte begynne med bremsende medikamenter i sprøyteform. Det synes hun var dramatisk. Hun spurte rett ut om jeg kom til å dø. Men nå vet hun veldig godt hva dette handler om. Hun har ikke lenger noen angst rundt dette. Men på grunn av sykdommen kan nok personligheten være en prøvelse. Da er jeg veldig takknemlig for at jeg har en så herlig datter og en veldig forståelsesfull mann som har støttet meg fullt ut helt siden jeg ble syk, sier Anita.

- Det er nok nervene

Anita gikk en lang og problematisk vei før diagnosen MS ble fastslått.

- Egentlig følte jeg en slags lettelse da jeg fikk diagnosen. Før det som så langt bøle jeg nemlig fortalt at det var nervene. At problemene mine satt i hodet. Men det nektet jeg å godta. Jeg følte og visste at det var noe annet. Og heldigvis fikk jeg full støtte av mannen min. Og det er jo en gang slik at ingen kjenner sin egen kropp bedre enn en selv, sier hun.

De første symptomene på at noe var galt dukket opp for fire år siden.

- Det begynte med stiv nakke. Etter hvert fikk jeg også synsforstyrrelser og problemer med balansen. En av legene mente en blodpropp var årsaken. En annen mente det var virus på balansenerven. Men de fant ikke ut av det – og havnet på at det var psykisk betinget. Det nektet jeg å godta. Jeg visste at det ikke var årsaken. Jeg begynte å lese i medisinsk litteratur. Da jeg leste om MS forstod jeg at det kanskje var her svaret lå. Jeg ba om henvisning hos nevrolog, men fikk beskjed om at det var ett års ventetid for å få en time. Da tok jeg kontakt med en privat klinikk – og tre måneder senere var sannhetens øyeblikk kommet. Det var to muligheter. Først sjekket de om plagene skyldes borelia-viruset som formidles via flått. Det ble utelukket. Da jeg ble sjekket opp mot MS falt brikkene på plass. Endelig hadde jeg fått en diagnose – og bekreftelsen på at mine antagelser var riktig.

Tøff hverdag

- Hverdagen kan være tøff med en slik lidelse, innrømmer Anita.

- Men jeg synes ikke synd på meg selv. Det er mange som har det mye verre.

- Perioden før diagnosen ble stilt var en belastning. Jeg mistet ting jeg hadde i hendene. Jeg hadde ustø gange. Gikk jeg ute blant folk trodde de jeg var full. Dermed murte jeg meg inne og nektet å gå ut blant folk.

- Nå har jeg lært meg å leve med lidelsen. Det er selvsagt ikke alt jeg klarer å gjøre, men jeg gjør så godt jeg kan. I( blant tar jeg båten og drar ut i skjærgården helt alene – eller sammen med familien. Det trives jeg med – for jeg liker fremdeles ikke å ferdes der det er altfor mye folk.

- Det er klart sykdommen har snudd mye på hodet – både for meg og mine nærmeste. Vi satt med et helt nytt hus – som var basert på to inntekter. Da jeg måtte over på uførepensjon var det selvsagt merkbart økonomisk. Vi måtte begynne å snu på kronene. Men vi klarer oss. Det går rundt. Mye takket være at jeg har en mann som er fabelaktig til å stå på, sier Anita.

- Og så har jeg jo Charlotte da. Hun passer på meg, avslutter Anita. Offensiv og full av ”guts”.