Heldigvis kom en til noenlunde sans og samling selv om det fortsatt i denne sammenheng er verkende sår som aldri vil gro. Tankene går unektelig tilbake i tid da jeg onsdag denne uke ble konfrontert med de systematiske overgrep som er begått – og stadig begås – mot barn som samfunnet påtar seg ansvaret for; omsorgssvikten i barnevernets regi.

Har vi ingenting lært, ingenting forstått fra de groteske sosialpolitiske holdninger som rådde grunnen i 1945. Og frem til 2008? Overgrepene, både fysisk, psykisk og seksuelt, har vært mer omfattende enn vi klarer å ta innover oss. Vet vi egentlig hva som skjer i dag?

Et besøk av to representanter fra en nyetablert støttegruppe i Østfold for personer som har opplevd overgrep og omsorgssvikt i offentlig regi gjør meg uvel. Men mest opprørt. De forteller historier så vonde og bestialske at du knapt kan forestille deg at voksne kan værer så avstumpet overfor barn helt ned på bleiestadiet.

Det er groteske opplevelser knyttet til opphold på barnverninstitusjoner og i fosterhjem (selvsagt finnes det gode institusjoner og flotte fosterhjem også). De psykiske og fysiske overgrepene, voldtekter og systematisk vold, må ha vært så synlige at noen burde sett og forstått. Men uten å gripe inn.

Fysisk straff som ledd i barneoppdragelsen er forbudt i Norge. Mange som har vært plassert i fosterhjem og på barneverninstitusjoner har hatt liten glede av dette forbudet når de som småjenter er blitt voldtatt av omsorgpersoner. Ofte har de opplevd en motsatt virkelighet: fysisk straff og vold har vært en naturlig del av hverdagen.

I en offentlig rapport leser jeg blant annet at grove systematiske avstraffelser på institusjoner førte til at barna – i de mest ekstreme tilfeller – ble tvunget til å spise sitt eget oppkast. Ja, vi snakker om det norske sosialdemokratiske paradiset.

Mange har søkt billighetserstatning for de overgrep og den omsorgssvikt de mener seg utsatt for i barnevernsinstitusjoner og fosterhjem. Mange flere bør søke. Og ikke minst: bli innvilget erstatning. Billighetserstatninger har ingen foreldelsesfrist. Heldigvis har samfunnet begynt å åpne øynene for de overgrep som er blitt begått.

Det er først når det offentlige ber om unnskyldning at mennesker som fikk ødelagt sin barndom kan komme seg videre i livet. Og møtet med støttegruppa i Østfold forteller med all mulig tydelighet at overgrep og mangelfulle tilsyn har forsatt. Fra 50 årene og helt topp til vår tid. Det er skremmende.

Budskapet fra støttegruppen er ikke til å misforstå: Jo fortere barnevernet får rettet opp feil og skader på barnevernsbarn, jo mindre belastning blir barnet for samfunnet senere. Det er umulig å gjøre samfunnets svik godt igjen, men det er mulig å gi erstatning og be om unnskyldning for den urett som er begått.

Så får en i det minste håpe at forholdene overfor barn som nå kommer inn under den offentlige omsorg (les barnevernet) ikke utsettes for den lidelse og fornedrelse som tapet av barndom innebærer. Jeg tillater meg imidlertid å spørre: er oppfølgingen og tilsynet i barnevernets regi godt nok i dag ?

Tall fra barne- og likestillingdepartementet viser at over 900 barn som er plassert i fosterhjem manglet tilsynsfører i siste halvdel av fjoråret.Det gjør i det minste spørsmålet betimelig.

Systematisk vold setter dype merker i barnesinnet. Det er vondt når de to representantene for støttegruppen i Østfold - begge selv utsatt for grov omsorgsvikt i fosterhjem – forteller om ovegrepene som gjør at de sliter i dag:

«Vi fikk ødelagt vår barndom- og ungdomstid, nå har vi også fått våre voksne liv ødelagt på grunn av all bagasjen som vi måtte ta med oss inn i voksenlivet. Norge jobber på mange måter for å bli et foregangsland i verden og hjelper andre. Men det faller litt igjennom når en ikke tar vare på sin egen befolkning som i tillegg har en barnevernlov som skulle beskytte dem».

Sterke ord. Ikke uttalt primært med bitterhet, men med et brennende ønske om forståelse og imøtekommelse fra norske myndigheter. Støttegruppen håper at samling gjør sterk og at fellesskapet kan hjelpe de mange som sliter med angst, depresjoner, skammen og den skjulte barndommen.

Men det er myndighetene som bør føle skammen og moralske ansvar. Tenk om den kunnskapen en slik støttegruppe besitter kan trekkes inn som ressurs i barnevernets arbeid. For ikke altfor mange år tilbake ble historier om overgrep langt på vei avvist som fantasier.

Nå må myndighetene ta et langt større ansvar slik at uskyldige ofre får muligheten til å starte et nytt og meningsfylt liv. Og like viktig: hindre nye tragedier.