Mamma Mona Levvel og stefar Øivin Fjeld er i sin dypeste sorg etter tapet av familiens mellomste -sønn Andreas Level Hansen.

Tross den sterke fortvilelsen spør de to - og advokaten Harald Otterstad - om hvorfor 21-åringen regelrett ble satt på gata etter en "sprekk" på Kirkens Bymisjons behandlingsinstitusjon i Våler for snart to uker siden.

Ruset seg på bensin

Med egne ord forteller den 43 år gamle moren om hva som skjedde fredag 18. februar:

-Sammen med et par andre pasienter ved senteret ble Andreas tatt på fersken av betjeningen for å ha sniffet bensin. Psykologen ved Origo konstaterte at sønnen min var såpass hardt ruset at det kunne være fare for livet.

Noen timer senere blir han likevel bedt om å forlate stedet, dog først etter å ha fått spørsmålet "tror du at du klarer deg selv gjennom helga?". Andreas svarte naturligvis ja.

Deretter bare det rett tilbake til rusmiljøet i Fredrikstad. Tirsdag morgen ble han funnet død i en leilighet i Ila Alle. To eldre, tyngre rusmisbrukere - som vi på ingen måte vil bebreide - var også i leiligheten.

De skal ha hørt Andreas "surkle" på puta der han lå utover gulvet kvelden i forveien, forteller Mona gråtkvalt.

Hørte ingenting fra Origo

Mona Levvel Hansen medgir imidlertid at hun snakket med sin sønn utover dagen fredag 18. februar:

-Vi avtalte å møtes i Bydalen. Han virket kjekk og grei - og fortalte meg at han var ute på sin første dagspermisjon siden han kom til Origo 10. januar.

Men selv om han ikke ønsket å bli med hjem til oss i Engelsviken følte jeg likevel ingen grunn til å slå alarm. Man tenker at det skal være en viss grad av frihet når man er 21 år. I ettertid har jeg angret voldsomt på denne vurderingen, medgir Mona og framholder:

-Likefullt synes vi det er under enhver kritikk at Origo-senteret verken kontaktet oss eller politiet da psykolog-vakta besluttet å kaste ham ut. Jeg måtte selv melde til Origo-ledelsen om at Andreas var funnet død! Dette virker helt absurd! sier Mona.

Øivin Fjeld: -Jeg har selv en sønn som har lagt under for narko-helvetet i mange år, men som nå - i en alder av 28 år - har kommet seg på rett kjøl.

Jeg vet ikke hvor mange psykologer og psykiatere jeg kunne gitt strykkarakter underveis. Men de er ikke få! Mange av de opptrer svært arrogant, de mangler empati og ser på mennesker som det reneste bryderi.

Ikke minst de seks-sju tvangsinnleggelsene jeg har vært vitne til har gjort meg skremt; mens den ene psykiateren slår til orde for et lengre opphold kan kollegaen som kommer på jobb dagen etter beslutte utsendelse nærsagt øyeblikkelig.

Visst er det mange dyktige fagfolk i psykiatrien - men det finnes også en åpenbar systemsvikt. Profesjonskampen yrkesgruppene i mellom har også gitt meg en hårreisende påminnelse om at det foregår en krig om makt.

Ikke minst gjelder dette i forholdet mellom psykologer, psykiatere og leger, hevdet Øivin Fjeld oppgitt.