24. april kom presten på familien Hansens dør. "Deres sønn Rune er død. Politiet mistenker at dreier seg om et overdosedødsfall. Kondolerer."

-Jeg sa det til kona på forhånd; du må ikke bli overrasket dersom vi snart får mannen i svart på døra. For nå tror jeg dessverre det bare går en vei med Rune. Han er fryktelig sliten nå. Og slik gikk det. Vår mellomste sønn endte på kirkegården, bare 39 år gammel. Verken han selv eller andre klarte å befri ham fra helvetet. Forferdelig! sier den dypt fortvilede faren til Demokraten.

Handlingslammelse

Bjørnulf Hansen, kjent som PR-ansvarlig for både Tambourafdelingen og frimarkedet i Gamlebyen, legger snart to måneder etter det tragiske dødsfallet ikke skjul på sin vrede og bitterhet over det han kaller "systemets handlingslammelse overfor samfunnets verste problem":

-Byggingen av bruer, rådhus og flotte skoler verken har vært- eller er- de viktigste oppgavene for denne kommunen. Den desidert største, menneskelige utfordringen finner du midt i bykjerna - å hjelpe de narkomane som styrer mot avgrunnen. I miljøet kryr det av nye rekrutter, helt ned i 14-års alderen. Barn av foreldre fra alle sjikt og samfunnslag! Men; bortsett fra at politikerne har bevilget drøyt 300.000 kroner til Varmestua er det fint lite av konkrete tiltak ellers å se i kommunen. Skammelig, spør du meg, sier Hansen, og legger til: Politikere mangler vilje til å løse narko-problemer.

På skråplanet i 20 år

Den profilerte trebarnsfaren oppdaget Runes omgang med narkotika tidlig på 80-tallet. En del år senere gikk gutten inn og ut av fengsler, han deltok på samfunnstjeneste og ble sendt på kurs hvor målet var permanent avvenning.

-Men hele tida sviktet ettervernet, sier Bjørnulf og blar tilbake:

-Ryktene gikk på at Rune drev med ting han absolutt ikke skulle gjøre. En dag sjekket jeg jakkelomma hans og fant ei pakke med "noe greier". Rune avviste blankt at dette var stoff, men like fullt hev jeg innholdet i dass. Så ble det gjort nye funn, men gutten hevdet fortsatt hardnakket at han ikke gikk på stoff. Kort tid senere mistet han den ene kameraten etter den andre og ble i stedet en del av miljøet i gågata.

-Du fikk nesten 20-års erfaring som pårørende. Hvordan ville du selv angrepet narko-ondet?

-Jeg er en type som misliker byråkrati, svære utredninger og lange avhandlinger. Nei, i stedet for styre narko-problematikken fra kontorene ville jeg plukket opp ofrene i tur og orden, sendt dem til et sted for "rengjøring" - og deretter sørget for et skikkelig ettervern. Tett oppføling fra pågripelsen i gatemiljøet til vedkommende igjen kan fungere i samfunnet med skole, jobb eller hva det måtte være. Poenget først og fremst er å bryte opp miljøene. Sosialministrene som kommer og går vil også rydde opp, men de får det ikke til. De bare babler i vei om at "nå skal vi t grep"! I stedet blir narkotilfellene radikalt flere for hvert år som går, sier Hansen og understreker:

-I mine øyne er det ett fett om statsråden i Sosialdepartementet kommer fra Høyre eller Ap. Og visst sier også Carl I. Hagen mye rart. Men jeg tror alt i alt det bare er Frps harde- og kanskje nådeløse linje som kan gi resultater som monner, mener Hansen.

Slått ring om

De siste to årene hadde Runes foreldre bare sporadisk kontakt med sin hardt belastede sønn.

-Hans periodevise aggresive oppførsel gjorde det helt umulig å ha ham hjemme. Ikke desto mindre ble det en følelsesmessig påkjenning å møte ham i gågata. Og for ikke å snakke om hvilken nedtur det var da vi etter hans død kom for å se på leiligheten hans i Langebeck-gården på Lisleby. Jeg ville ikke unnet min verste fiende å bo slik. Verre enn den verste lerhytta i Afrika! Men drøftet du slike- og andre ting med sosialkontoret ble du bare henvist til taushetsplikten. "Vedkommende er ikke umyndiggjort. Han klarer seg selv", lød den konsekvente beskjeden til oss foreldrene som ville hjelpe ham.

-Hvordan bearbeidere dere sorgen nå?

-Venner, familie og kjente har slått ring om oss. Det samme har Tambourafdelingen gjort overfor meg. Vi har fått enestående hjelp. Men når du i mitt tilfelle ligger sju uker på sykehus for kneoperasjon, kommer ut samme dag som Rune dør og skal gjennomføre den eldste sønnens bryllup to dager senere - ja da kunne ting blitt fryktelig kaotisk om det ikke var for bistanden fra våre nærmeste, sier Bjørnulf Hansen ettertensksomt.