Så langt i sesongen er det flere som har opptrådt som om de har hatt hodet et helt annet sted.

Kanskje ikke til å undres at noen og enhver har hatt litt trøbbel med å holde fokus etter alt som har skjedd. Først problematikken og forhandlingene i forhold til Bosman-spillerne, den generelle klubbøkonomi og trener Grönhagens plutselige sorti i en ny sykemelding. Det har vært mye å fordøye selv om man påberoper seg profesjonalitet aldri så mye.

Trenerens sorti var det som skapte mest oppsikt forrige uke. Klubben tåkela hans fravær så godt de kunne og ga sitt bidrag til spekulasjonene. Noen hevder at treneren fikk nok fordi han ikke ble holdt informert og i større grad involvert når spillerstallen skulle krympes, mens andre hevder personlige forhold som årsak.

Det samme kan det egentlig være. Vi tror ikke Anders Grönhagen blir å se på FFK-treninga igjen. Blir treneren sykmeldt i lang tid, slik vi tror, vil FFK i det minste slippe hans lønn.

Dessuten:

Vi anser Tom Freddy Aune og Joakim Jonsson som ytterst kapable erstattere. De er faglig dyktige og de har større respekt i gruppa enn det Grönhagen etter hvert kunne vise til. Aune kaller en spade for en spade og aksepterer ikke dårlige holdninger.

For uansett hvem som sitter på trenerbenken er det spillerne som må gjøre jobben. FFK har en tropp som ikke holder mål i forhold til målsettingen, men en tropp som bør være god nok til å redde seg unna nedrykksstriden. Men det gir seg ikke selv. Det handler om holdning, ydmykhet og ansvar.

Vi opplever at enkelte har problem med å forholde seg til at man er en del av et lag. Man setter seg selv i sentrum og lar kjeften gå både på og utenfor banen. Med negative konsekvenser for laget begge steder.

Mot Molde klarte Ardian Gashi å prate på seg et rødt kort. Kanskje noe strengt vurdert, men vi har stor forståelse for dommere som blir dritt lei av spillere som skal kommentere omtrent hver eneste avgjørelse slik både Gashi og Abgar Barsom har en tendens til.

Spontane reaksjoner er fullt akseptabelt, men utidig tjatring på dommeren tjener definitivt ikke laget. Det har med ansvar å gjøre.

Spillemessig har laget vaklet defensivt i tre kamper på rad. Savnet av en forsvarssjef, er åpenbart. En som ser helheten og som kan styre og dirigere.

Verken Raio Piiroja eller Vidar Martinsen innehar de egenskapene. I motorrommet – sentralt på midten – har det også vært for ustabile prestasjoner.

Skal laget fungere må alle dra samme vei og hjelpe hverandre. Derfor er ikke enkle baklengs forsvarets eneansvar, akkurat som scoringer i rett ende av banen ikke bare er de offensive spillernes fortjeneste. Alt griper i hverandre på et lag.

Nå er det samling i bånn, bokstavelig talt. Nå må spillerne ta tak i den alvorlige situasjonen. Framgang avler framgang og derfor vil en seier i morgen kveld bety mer enn tre poeng. Å få tilbake litt selvtillit er det aller viktigste i den situasjonen laget har satt seg i.