annonse

For 70 år siden: Skjebnetime i St. Moritz

UNDERVEIS:
UNDERVEIS: Norges OL-tropp reiste til Sveits med to fly som landet i Zürich, og brakte med seg to tonn utstyr. Bekvemmelighetene i flyene var nøkterne. (Foto: NTB)
VERTSBYEN:
VERTSBYEN: Den fasjonable alpebyen St. Moritz i Sveits var åsted for de første olympiske vinterlekene etter 2. verdenskrig. Byen hadde også vært vertskap for vinterlekene i 1928.
PRESSEOPPBUDET:
PRESSEOPPBUDET: Lekene i St. Moritz ble fulgt med falkeblikk av nærmere 600 pressefolk fra hele verden. Ikke minst de norske journalistene hadde et og annet å bemerke om arrangementet. (Foto: NTB)
PÅ FORNEBU:
PÅ FORNEBU: Forventningene til den norske OL-troppen var store ved avreisen fra Fornebu, men ekspertene varslet at en nedtur kunne være i vente. (Foto: NTB)
UNDERVEIS:
UNDERVEIS: Norges OL-tropp reiste til Sveits med to fly som landet i Zürich, og brakte med seg to tonn utstyr. Bekvemmelighetene i flyene var nøkterne. (Foto: NTB)
INNMARSJ:
INNMARSJ: «En behøvde ikke være nordmann for å slå fast at den norske troppen tok seg ut til sin fordel,» skrev Arbeiderbladet om Norges innmarsj i St. Moritz. Birger Ruud bar flagget. (Foto: NTB)
Norge i vinter-OL

Under historiens mest etterlengtede vinter-OL i januar 1948, var Norge et land i sitrende spenning. Kunne vi holde skansen som verdens beste vinteridrettsnasjon?

  • Tarje Holtvedt

«Olympiailden flammer etter 12 års olympisk mørke,» erklærte Arbeiderbladet 31. januar 1948. Dagen før hadde de 5. olympiske vinterleker begynt i den sveitsiske alpebyen St. Moritz.

For første gang siden 1936 var flagget med de fem ringene blitt heist over et vinter-OL. Forrige gang hadde lekene foregått i tyske Garmisch-Partenkirchen, med Adolf Hitler på tribunen.

Siden hadde nasjonene skutt hverandre i filler i en storkrig, to vinterolympiader var blitt avlyst, og verdens ansikt var endret for alltid.

Krigens skygger

Ettervirkningene av 2. verdenskrig satte sitt tydelige preg på lekene i St. Moritz. Ikke fordi OL-byen i seg selv lot til å være merket av den. Det nøytrale Sveits hadde sluppet lettere fra katastrofen enn de fleste andre land, og hotellene i alpebyen kunne oppvise en luksus som man knapt fant maken til ellers i Europa.

Men et blikk på startlisten var nok til å konstatere at den nære fortiden ikke var glemt. Tyskland og Japan, to mektige vinteridrettsnasjoner, var ikke invitert til å delta.

Dessuten var mange lands OL-tropper svekket av år med næringsknapphet og lite trening. Finnene hadde mistet noen av sine beste utøvere på slagmarken. Vår egen Birger Ruud, dobbelt olympisk mester i skihopp og kanskje den største profilen i mesterskapet, hadde sittet i tysk fangenskap på Grini.

Nettopp OL-troppens form hadde vært et hett tema i norsk presse foran avreisen til St. Moritz. Gjennom de fire foregående lekene hadde Norge etablert seg som verdens suverent fremste vintersportsnasjon.

Nå fryktet mange at hegemoniet sto for fall. Verdens Gang pekte på at svenskene, velnærte og uthvilte som de var etter å ha bivånet verdenskrigen fra sidelinjen, kunne vise seg å bli den farligste konkurrenten av alle: «Vi må se den ting i øynene at Sverige er på god vei til å overta vår hovedrolle fra de tidligere Vinter-Olympiader.»

Nøktern eleganse

31 land var påmeldt til lekene. Australia måtte melde avbud etter at deres eneste utøver brakk beinet under trening i utforløypa. Palestina og Libanon holdt seg hjemme i protest mot hverandres deltakelse.

De øvrige 28 nasjonene marsjerte inn på olympiastadion i strålende solskinn på åpningsdagen, til tonene fra et sveitsisk militærorkester. Birger Ruud var flaggbærer for de 45 mannlige og fire kvinnelige utøverne fra Norge. Medregnet støtteapparatet telte troppen 68 hoder.

For første gang i historien var en norsk OL-delegasjon utstyrt med helt uniformt antrekk. De mørkeblå gabardinsjakkene og nikkersene, modifiserte østerdalsluene og selbumønstrede strømpene påminte vagt om motstandskamp og netter på skauen.

«En behøvde ikke være nordmann for å slå fast at den norske troppen tok seg ut til sin fordel» skrev Arbeiderbladet.

Olympisk kalddusj

Allerede den tredje dagen av mesterskapet bød på et sjokk som fikk skarer av nordmenn til å blekne foran radioapparatene. Kombinert hadde i alle år vært vår paradegren fremfor noen, og det hadde aldri forekommet at noe annet land enn Norge tok olympisk medalje i denne disiplinen – det være seg av gull, sølv eller bronse.

I St. Moritz ble Eilert Dahl beste nordmann på sjetteplass. «Norges sjanser til sluttseier stadig synkende,» slo Verdens Gang fast 3. februar.

Riktig nok fantes det lyspunkter. Det ble tredobbelt norsk i hoppbakken, der Petter Hugsted tok gull foran Birger Ruud og Thorleif Schjelderup. Vi vant tre gullmedaljer på skøyter, med Finn Helgesen (500 meter), Sverre Farstad (1500) og Reidar Liaklev (5000) som mestere.

Men disse triumfene hadde vært mer eller mindre innkassert på forhånd. For et bortskjemt norsk idrettspublikum kunne de ikke veie opp for skuffelsene i kombinert og, kanskje enda mer sviende, nasjonalsporten langrenn. «Bedrøvelighetens klimaks», lød tittelen i Verdens Gang etter femmila.

To svensker og en finne tronet på pallen. Ingen nordmann var å se. I herrestafetten slo svenskene Finland med ni minutter, og Norge med over tolv. 

Ydmykelsen var fullbrakt. 

Rusk i maskineriet

Et yndet tema for det norske pressekorpset under lekene var feil og mangler ved arrangementet. Om man skulle tro rapportene som tikket inn fra St. Moritz, ville vinter-OL 1948 etterlate en stygg bulk i sveitsernes ry for presisjon.

Én ting var at været var ustyrlig. Fønvinden brakte med seg sommertemperaturer selv i februar, så hete og lunkent regn vekslet på å gjøre føreforholdene umulige. Både kunstløpøvelsene, ishockeyfinalene og 10.000-meterløpet på skøyter var på nippet til å renne bort.

Et annet problem var den såkalte «klimasyken» som grasserte blant utøverne. Lekene foregikk i 1850 meters høyde over havet, og mange fikk pustevansker i den uvante atmosfæren.

Avisleserne ble også fortalt at seremoniene var kaotiske og manglet høytid, det var rot med flaggene, og altfor få tilskuere på tribunene. Verdens Gang noterte seg at et nytt lavmål ble nådd da de norske skøyteheltene skulle motta medaljene sine. Grammofonen gikk i stå tre ganger under «Ja, vi elsker», så nordmennene på stadion til sist måtte overta syngingen selv.

Tid for selvransakelse

Det forteller en del om nordmenns forventninger på vintersportsfronten at OL i St. Moritz ble oppfattet som en nedtur. Ved siden av Sverige ble Norge lekenes mestvinnende land med sine ti medaljer. I poengsammendraget havnet vi på fjerdeplass, etter Sverige, Sveits og USA.

Men om reisen til de sveitsiske alpene ikke hadde gitt rekordhøst av gullmedaljer, ga den støtet til et hardt tiltrengt oppgjør med norsk selvtilfredshet.

«Vi må slutte å opptre som en forhenværende operastjerne med sprukken stemme, men med divamanerene i behold,» skrev Arne Skouen. For øvrig var kommentatorene jevnt over enige om at Norge burde ha gode sjanser til å gjenerobre vintersportstronen, når olympiailden ble tent igjen om fire år. 

Og en ting var iallfall sikkert: Det kom ikke til å bli kluss med «Ja, vi elsker» under de neste olympiske vinterlekene. 

Dem skulle nordmennene arrangere selv.