Debatt

Erna leder an. Vi stoler på henne

Norge må sikre en ambisiøs ILO-konvensjon mot vold og trakassering i arbeidlivet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Sandra Petersen, daglig leder i Menneskerettighetsfondet

Forhandlingene om en ILO-konvensjon mot vold og trakassering i arbeidslivet skal sluttføres på ILO-konferansen i Genève som startet i går. Samtidig feirer ILO (FNs internasjonale arbeidsorganisasjon) sitt 100-årsjubileum. En ambisiøs og inkluderende konvensjon mot vold og trakassering som beskytter alle arbeidere vil virkelig gi grunn til å feire.

Globalt rettighetsproblem krever global løsning

35 prosent av alle kvinner over 15 år opplever seksuell eller annen fysisk vold i hjemmet, i nærsamfunnet og på arbeidsplassen, ifølge International Trade Union Confederation. Dette utgjør 818 millioner kvinner – 155 ganger Norges befolkning. #MeToo har bidratt til økt oppmerksomhet rundt problematikken, men det gjenstår å få på plass et globalt regelverk for bekjempelse av vold og trakassering.

Seksuell trakassering på arbeidsplassen er en av de mest utbredte formene for vold mot kvinner rundt om i verden, ifølge FNs spesialrapportør for vold mot kvinner. Ifølge en undersøkelse gjort av World Policy Analysis Center ved UCLA mangler 68 land, over en tredjedel av verdens land, lovverk som forbyr seksuell trakassering på arbeidsplassen. De landene som har lovverk har ofte store mangler i implementeringen, slik at beskyttelsen mot overgrep i realiteten er liten.

Et trepartssamarbeid – mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og stat – mot seksuell trakassering og vold på arbeidsplassen kan bidra til å formalisere et regelverk. En konvensjon som definerer seksuell trakassering og beskytter ofre vil gjøre det lettere for arbeidsgivere å tilkjennegi og stoppe trakasseringen. Konvensjonen må ta for seg alle arbeidere, også de i uformell sektor, som, ifølge ILO, utgjør over 60 prosent av verdens arbeidskraft. En konvensjon vil sende et sterkt signal til arbeidsgivere og arbeidstakere om alvoret ved seksuell trakassering.

Arbeidslivet i ett land kan ikke ses isolert fra verden ellers,

Et kjennetegn ved seksuell trakassering er at det er et globalt fenomen som gjennomsyrer alle yrkesgrupper uavhengig av sosioøkonomisk status. Likevel, seksuell trakassering forsterkes i møte med sårbare og marginaliserte grupper, og i uformell sektor. #MeToo har blitt anklaget for å være et elitefenomen. På et seminar i Oslo i november 2018 snakket den indiskamerikanske aktivisten Thenmozhi Soundararajan om hvordan såkalte lavkastekvinner har ropt ut om overgrep i årevis – uten å bli hørt.

I noen land kan bare det å komme seg på jobb være en utfordring, og ofte er ikke sanitære forhold verken gode eller trygge nok for kvinner. I april i år besøkte Fagforbundet og Det norske menneskerettighetsfond grasrot-fagforeninger fra uformell sektor i India. Der møtte vi blant andre fagforeningen for hushjelper i storbyen Bangalore. Dette er såkalte lavkastekvinner som jobber i hjemmene til såkalte høykastefamilier. Mange av kvinnene har forlatt eget hjemsted for å få jobb og bor hjemme hos arbeidsgiveren, uten annen familie eller nettverk. Disse kvinnene er ekstremt sårbare for trakassering ut ifra flere faktorer: Å være kvinne, å tilhøre en lav eller ingen kaste, ofte migrant og arbeidstaker i uformell sektor. De har ingen formelle muligheter til å varsle eller få hjelp ved overgrep. Et globalt lovverk mot seksuell trakassering bør ha et særlig fokus på beskyttelse av sårbare og marginaliserte grupper, også i uformell sektor. Også transpersoner og seksuelle minoriteter er ekstra utsatt for seksuell trakassering og må inkluderes i et globalt lovverk.

En konvensjon er et nødvendig steg for å realisere FNs bærekraftsmål

Norge har forpliktet seg til oppnåelsen av bærekraftsmålene innen år 2030. Bærekraftsmål 5 handler om likestilling mellom kjønnene og slår fast at «Kvinners tilgang til utdanning, helsetjenester, arbeid og juridiske rettigheter er nødvendig for å skape utvikling i et land.» #MeToo har tydeliggjort den lange avstanden til dette målet. Innen 2030 skal det være slutt på alle former for diskriminering og vold mot jenter og kvinner – i hele verden. Statsminister Erna Solberg er utnevnt til å lede pådrivergruppen for bærekraftsmålene. I dette ligger det et enormt ansvar. Vedtak av en konvensjon under ILOs 100-årsjubileum vil være et vesentlig steg på veien for at ingen skal utelates fra vår felles bærekraftige utvikling.

Vi stoler på at Erna Solberg vil leve opp til ansvaret og sende Norge i bresjen for en ambisiøs og inkluderende konvensjon mot vold og trakassering!

Mer fra: Debatt