Da jeg vokste opp i ei landbruksbygd på Østlandet på 80-tallet snakket man humrende om «møkkaspredning» på 1. mai. Var det pent vær benyttet selvsagt mange bønder muligheten til å ta våronna, og sånn er det fortsatt. Det er nå engang slik bondelivet er; man må planlegge tilværelsen rundt været. Noen naboer spredte kanskje også møkk for å sende et politisk budskap. Jeg vet ikke.
Sånn er det uansett ikke lenger. Interessefellesskapet mellom bønder og arbeidere er ikke noe nytt, men med dagens regjering blir det enda tydeligere. Stadig flere yrkesgrupper får valget mellom å erstattes av billigere utenlandsk arbeidskraft eller å gå inn i løsere kontraktsformer; enten det er renholdere, flygere og kabinpersonale eller ansatte i byggebransjen. Bøndene har kjent på dette lenge. Vi har aldri betalt mindre for maten enn vi gjør i Norge nå (rundt 11 prosent av disponibel inntekt). Undersøkelser fra Tankesmien Agenda i 2015 og 2017 viser dessuten at trygg mat er viktigere for oss enn billig mat. Likevel er omkvedet ofte at alt er så dyrt. Det er tilsynelatende billigere på kort sikt å sette bort matproduksjonen.
I bunn og grunn er bønder og de andre yrkesgruppene utsatt for det samme; en liberalisering av politikken som øker konkurransen. En vektlegging av pris på bekostning av helse, miljø, nasjonale arbeidsplasser eller andre samfunnsøkonomiske hensyn. Og stadig flere norske arbeidstakere som syntes det var kjekt med billigst mulig mat, flyreiser og snekkertjenester, oppdager plutselig at denne logikken rammer deres egen arbeidsplass.
Sammen for trygge arbeidsplasser
Trygge arbeidsplasser uansett yrke er en sak som samler bønder og arbeidere. Første bind i Senterpartiets historieverk heter symptomatisk «Bondekamp om markedsmakt». Jordbruket har en rekke samfunnsmål som markedet alene ikke ivaretar. Politisk styring er nødvendig.
Liberaliseringen under dagens regjering går i retning av selskapsjordbruk på bekostning av det tradisjonelle familielandbruket. Familiebruksstrukturen trenger regulering og utjevning, mens selskapsjordbruk har interesse av minst mulig regulering, med markedsstyrt avlønning av arbeidskraft og fri omsetning av jord for å lage større enheter. Når bønder gir opp driften på gården sin sitter de på eiendomsverdier som de gjerne vil omsette fritt. Man går fra produksjonsøkonomi til eiendomsverdi – fra jordbruker til jordeier. Selveiende, aktive bønder har et naturlig interessefellesskap med fagbevegelsen. Men en liberalistisk landbrukspolitikk forvandler bønder til rene jordeiere.
Tross interessefellesskapet har det til tider vært vanskelig for bondebevegelsen og arbeiderbevegelsen å se på hverandre som alliansepartnere. Lenge fokuserte venstresiden på organiseringen av matproduksjonen og ikke minst eierskapet til jord og skog. Bønder er selvstendig næringsdrivende. I jordbruksforhandlingene snakker man ikke om inntekter, men om inntektsmuligheter. Og grunneierrettighetene er hellige.
Alliansen fra 1930-tallet
Fram til første verdenskrig var norsk landbrukspolitikk svært liberalistisk. Det førte til en nærmest varig krise i norsk landbruk, som preget landet helt frem til 1930-tallet. Derfor var det først da Arbeiderpartiet utviklet en landbrukspolitikk basert på markedsregulering at alliansen mellom bønder og arbeidere kom det samme tiåret. Det var starten på en felles front mellom Ap og Bondepartiet mot de klassiske liberalistene i V og H. I 1933 lanserte Ap slagordet «Hele folket i arbeid», samtidig som bondepressen trykket denne forsiden: «Bygdefolkets kjøpekraft setter folket i arbeid!». Valgavisa til Bondepartiet het «Arbeidslivet». I 1933 ble avisas logo endret, til øksa, sjarken og spaden.
Mistilliten som tidligere hadde eksistert mellom de to partiene var fortsatt der, men langsomt modnet begge parter. I trontaledebatten i januar 1935 uttalte Mørerepresentanten Olav Oksvik at «før eller siden må det hende her i landet at det blir skapt et politisk forlik mellom bønder og arbeidere», for de hadde en «gjensidighetsinteresse» og måtte stå sammen for å få en stabil samfunnsmakt. Kriseforliket kom i mars 1935. Bondepartiet forpliktet seg til å støtte Aps budsjettforslag for økt sysselsetting, samtidig som Bondepartiet fikk sine tiltak for å bekjempe krisen i landbruket og på bygdene. Etter forliket uttalte Nygaardsvold at den organiserte arbeiderklasse bare kunne bedre sine kår varig i «samarbeid med den organiserte bondeklasse».
Politisk styring
Grunnlaget for alliansen mellom de to sidene var erkjennelsen av at både arbeidslivet og jordbruket trengte politisk styring. Akkurat som i arbeidslivet måtte det være et politisk ansvar å regulere interessekonflikten mellom produsent, omsetningsledd og forbruker i matproduksjonen. Matproduksjon ble sett i sammenheng med den allmenne økonomiske utviklinga i samfunnet, og den aktive bonden hadde den viktige oppgaven med å ivareta jorda som en felles ressurs. Kursskiftet som skjedde la grunnlaget for parolen «By og Land – Hand i Hand».
Konfliktlinjene er der fortsatt. Det familiedrevne norske landbruket ivaretas gjennom en samfunnskontrakt der markedet styres gjennom en kombinasjon av styrte priser, tollvern og støtteordninger som tar hensyn til produksjonsutviklingen. Dette er institusjonalisert gjennom de årlige jordbruksforhandlingene. I arbeidslivet utgjør partssamarbeidet og forhandlingsinstituttet grunnbjelken for å verne arbeidstakerne mot fri markedskrefter. Begge deler er en suksesshistorie og del av den norske samfunnsmodellen.
I en tid der den norske modellen utfordres av blåblå politikk er alliansen mellom bønder og arbeidere fortsatt viktig, kanskje viktigere enn noensinne.