Virusets vrier

Vi er kommet så langt ut av viruståka nå at vi kan begynne å se noen konturer av hva det gjorde med oss.

Altså, for mange har disse koronaukene vært et helvete. Gamle og sjuke har hatt reell grunn til å være livredde. Mange hundre tusen har mista jobben, mista tryggheten sin. Mista fotfestet. Fått drømmer og planer knust. De enslige, de ensomme har hatt det verre enn oss med familie.

De med små barn har hatt det tøffere enn de med store. Sånn kan man fordele og forfordele belastninga av koronaen i et hierarki av lidelse. Men sikkert er det at alle har vært berørt.

Podkasten «Lars og Selma»: – Jeg går rundt med en sånn følelse om at jeg er mindre verdt enn andre

Luker man vekk alle de som har opplevd alt det reelt dramatiske, åpner det seg også et annet bilde av pandemiens konsekvenser. Av færre ting å rekke. Av færre ting å måtte. Det er klart det har vært godt.

Selv har jeg vært heldig på absolutt alle vis. Jeg har hatt jobb, meningsfull jobb til og med. Selv om noen sikkert høyrøstet vil hevde noe annet. En begavet, sprenglærd dame jeg kjenner med utdanning oppover øra sendte meg melding en kveld. Hun var litt nedfor. Hun tok inn så absurde mengder informasjon fra nyheter, bøker, forskning, musikk, natur, men som hun skrev «null i output, vakuum». Det var ikke retning på tilværelsen. Hun hadde det godt og trygt der hun var. Men hun sto stille.

Dette tror jeg er det som er så rart for oss. Og så godt for oss. Vi i vår vestlige, stadig fremadstormende kultur. Vi føler at vi synker og drukner hvis vi stopper. Vi får panikkangst av blanke ark i kalenderen. Blank april. Blank mai. Små ruter som har vært proppet fulle med kulepennoterte påminnelser om store og små ting. Dagene, ukene, månedene har vært stinne. Som de jo må være. Vi er tross alt arbeidsomme, aktive og på vei. Noe annet er jo et ørlite nederlag i vår ende av menneskeheten. Det er ikke mange i middelklassen som over en flaske Bordeaux, setter blikket i middaggselskapet og innrømmer at de ikke er travle. At de har masse tid. Nei, stress, jag, mas, full kalender er et adelsmerke for oss. Har vært det i hvert fall.

Men nå å kjenne på at man likevel flyter, har vært deilig. Selv uten å kave seg framover, så har man oppdrift. Det har gitt en slags ro. Dager med kun mål om å få sett en episode av en TV-serie, som en evig romjul. Med sin egen rytme. Sin egen hypnotiserende kraft. Dager med bedre tid til barn, til å kjenne etter. Det er et tveegget sverd.

Jeg har hata angsten og den fysiske frykten for folk og overflater. Det gjør oss ikke godt. Hvor myke og formbare frykten gjør oss, så logrende mottakelige vi blir for instrukser og regler, har skremt meg. Men jeg har elska, nå som vi hadde så fint vær, å kunne bære benker fra bakgården ut på fortauet, å flytte hele borettslaget, hele livet, ut i sola. En, to kanskje tre øl i de varme strålene, på asfalten. Med noen fantastiske folk man bare hadde flaks å ende opp ved siden av i folkeregisteret. Gjennom en vilkårlig handling av eiendom.

Les også: – Jeg kunne satt meg på båten min og drukket vin. Jeg kunne levd herrens glade dager livet ut

Det hadde vi aldri gjort uten koronaen, unntakstilstanden fikk oss til å tenke annerledes, utafor boksen. Gi blaffen i konvensjoner og regler. Å sitte i skyggen i bakgården når vi kan sitte ute på gata i sola? Som italienere.

Vi hadde aldri gjort det uten koronaen. Og det har for alltid forandret måten vi drikker øl på i borettslaget. Kanskje endrer det måten vi fyller kalenderne ellers på også?